Borgaren paa Utrøst
(I Lofotens Maal)
I "Folkevennen" 3 hefte, 3 årgang, utgitt av Selskapet for folkeopplysningens fremme i 1858 kan en lese om "Borgaren på Utrøst"
Der fortelles det om en fisker som under et forrykende uvær, vest i havet utenfor Røst, med ett befinner seg midt i en kornåker og rundt seg ser han både brygge og kai, en hovedbygning og en krambu.
En mann som ser ut som en datitens kremmer, kommer til han å spør om han har fått noe fisk. Fiskern fortalte at det var dårlig med fangst bortsett fra ei kveite. Mannen kom ombord i båten og kjøpte kveita å betalte langt mer enn vanlig pris for den, og med en gang mannen gikk utav båten så forsvant alt og det var hav rundt han på alle kanter
Skarvene fra Utrøst er en Nord-Norsk legende. Folket som bor på Utrøst sies å være bønder og fiskere. Storbonden fra Utrøst har 3 sønner. De forvandles til skarver og sendes ut for å berge fromme mennesker i havsnød.
Skarvene fra Utrøst
Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene.
De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes.
De underjordiske som bor her, har akerbruk og feavl, fiske- og jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer: "han er berga," sier nordlendingen.
En gammel vise i Peder Dass-manér inneholder en fullstendig skildring av en øy utenfor Træna i Helgeland, Sandflesa kallet, med fiskerike kyster og overflod på alle slags vilt.
Således skal der også midt i Vestfjorden undertiden vise seg et stort, flatt akerland, som bare dukker opp så høyt at aksene står tørre; og utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et lignende huldreland med grønne bakker og gule byggakrer; det heter Utrøst.
Bonden i Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; undertiden kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil, men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er den forsvunnet.
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full av sultne barn.
Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet.
Enda var det ikke greitt å holde den flott. Men han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han han snart måtte treffe land ensteds. Men det led med det skred, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre.
Så begynte det å bære for ham at han styrte til havs, eller at vinden hadde vendt seg, og til sist kunne han skjønne det måtte være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke land. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn det var draugen, som sang liksalmen hans.
Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre Engeland skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem.
Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte.
Da fikk han Isak kanskje øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggakeren gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor akeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn, og yver hadde den så stort som på den største ku, utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.
"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen.
"Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner I meg da?"
"Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i natt?"
"Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak.
"Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?"
"Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk," svarte Isak.
"Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: "Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke."
"Takk som byr, far," sa Isak.
Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var.
Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlyndte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett, sa han.
Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden; venner ble de og vel forlikte, og så sa de at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske.
Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott.
Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst igjen. "Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kos," sa kallen. "Lykke på reisa."
Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsetningen. Men slik jekt hadde han aldri sett før; den var to rop lang, så når styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste, var de likså fulle som da han kom.
Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde efter naboen hans, for selv var han blitt, sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt, og allting holder som i været står," sa han, og dermed mente han at det var én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.
Hamna på Utrøst
Det var ei håløygjekt som tok ut frå Bergen noko seint på året ein gong. Ho skulde med varer til bygdefaret nordpå. Tida drog ut, så det var alt ut på hausten då jekta kom inn i Trondheims-leida. Det galdt no å nytta børen best mogleg og gjera vegen så stutt som råd var. Skipperen vilde då at dei skulde sigla havet frå Froøyane til Lofoten. Dei andre meinte det same, og så styrde jekta ut.
På vegen kom det eit forferdeleg uver over folket. Dei siglde og siglde og visste ikkje kor dei var. Dei såg korkje land eller leid, og alle var visse på at dei gjekk fyre det. Med eit fekk dei sjå eit land langt framme. Dei siglde nærare; men ingen kjende landet. Det var lågt og fint, og der var grønne enger. Dei styrde uppunder og kom upp i ei vik. Der var det kjørt og vinden stod av land. Dei låg der til stormen gav seg. Då dei hadde løyst, var det inkje land å sjå. Dei låg på ville havet. Så siglde dei atter i mange dagar. Då kom dei under land ved Lofotodden.
Då jekta kom heim, tala folk mykje um dette landet. Ingen visste kor jekta hadde vore; men mange gat på at ho hadde vore på Utrøst. Seinare sette dei jekta upp. Då synte det seg at det var rett som folk hadde meint. Dei fann byggaks i styrelykkja på jekta. Dei hadde siglt over kornåkrane på Utrøst.
Mannen på Utrøst
Eingong kom det ein gamal mann siglande inn av havet til Bodin. Det var nett gudstenesta i Bodin kyrkja då han kom. Den gamle mannen tok dreggen sin i handa og gjekk upp i kyrkja. Han skulde spørja presten, sa han, um Utrøst kunde få koma inn under kyrkja i Bodin. "Det kann eg ikkje svara på nett no," sa presten. "Eg lyt få tenkja meg um." "Ja, tenk deg um og tenk i tom," sa mannen. "Utrøst skal ikkje bli uppdaga fyre dom!" Dermed gjekk han.
Utanfyre kyrkjedøra hogg han dreggen inn i steinmuren, så folk skulde hugsa på at han hadde vore der. Dei kunde lenge sjå at det synte seg merke i steinmuren for dreggleggen og to klør.
Det var Utrøst-mannen som hadde vore i kyrkja i Bodin.
Moskstraumen
Så vidt man vet går den første skriftlige referansen til Moskenesstraumen
over 2000 år tilbake, til den greske historieskriveren Pytheas.
Også folketradisjonen har vært opptatt av (å forklare) fenomenet, noe
man blant annet ser i sagnet om Værøymannen og Moskeneskjerringa.
” Værøymannen og Moskeneskjerringa hadde i uminnelige tider delt gryte
sammen – og de satt der og rørte, hun med sleiva si og han med stauren sin.
Så en månelys natt oppdaget kjerringa at de syv søstre ruslet om ute i havet.
Det lyste og det skinte i kronene deres, og Moskeneskjerringa trodde de kom
for å stjele fisken av havet for dem. Så sendte hun likesågodt Værøymannen
av sted for å jage dem. Men det gikk ikke likere enn at Værøymannen ble
forgapet i de vakre søstrene, som fortalte at de hadde mistet månekrona si og
gikk nå og lette etter den. Hadde han ikke sett den når han satt og glodde
nede i tangen? Værøymannen gav seg til å leite etter krona sammen med de
syv søstrene, men da han langt om lenge kom hjem, var kjerringa som
naturlig var, rasende. Hun stengte seg inne og lot mannen ligge ute hele natta
uten mat. Om morgenen for hun ut og begynte å røre rasende med sleiva si.
Da ble Værøymannen redd for at hun skulle ta fra ham hele gryta, grep
stauren og begynte å røre med en slik kraft at skumspruten sto. Da kjerringa
såg det, tok hun til å røre den andre veien, og Værøymannen var ikke likere
enn at han gjorde det samme som kjerringa. Men da bråsnudde hun og
begynte å røre motsatt av kallen. Slik holdt de på til det ble kveld. Da var
Værøymannen mjuk, og han gjorde seg blid og innsmigrende – og kjerringa
lot ham få dele kveldsmaten. Så var de venner og vel forlikte. Men hver gang
fullmånen blinktet i havet, minte den kjerringa om de syv søstrene og
månekrona deres. Så ble hun argsint og sjalu igjen. Og ut for hun og røre med
sleiva slik at havet sto i kok. Værøymannen for etter, grep stauren sin og gav
seg til å røre han med. Så rørte de mot hverandre til havet sto som en foss og
sinnet gikk av kjerringa – og så ble de vel forlikte.” Sitert etter Trygve-Olaf
Lindvig, Moskenesstrømmen i dikt og fortelling, Lillehammer: Natura forlag, ss.
8-10
Mystikkens Land Lofoten
|
