|
og i folkeopplysningsbladet "Folkevennen" av 1858 er Utrøst omtalt. Selv om sagnene om Utrøst er blitt fortalt fra generasjon til generasjon, der sagnene etterhvert har omformet seg og enkelte ting i historien er tatt vekk, mens annet stoff er kommet til på veien, opprettholder historiene sin opprinnelige filosofi og mystikk. Om Utrøst fortelles det at det lå vest i havet utenfor Røst, ikke langt fra Trenyken, men sank i havet for flere tusen år siden. Dette alvelandet , som skulle ha vært et paradis, har helt opp til våre dager åpenbart seg for rettskaffne og gudelige mennesker og reddet dem fra det sikre forlis. Enkelte historier forteller at fiskere som har seilt over det havområdet der Utrøst skulle ha ligget har fått kornaks i propellakslingen Gudene på Utrøst Storbonden på Utrøst har 3 sønner. De forvandles til skarver og sendes ut for å berge fromme mennesker i havsnød ved å la Utrøst åpenbare seg for dem. Siden storbonden og hans sønner har slike evner at de kan forvandle seg, antageligvist til hva det måtte være, i tillegg hadde evner til å få en hel øy til å vise seg som fast land, for mang en fisker opp gjennom tidene, må de ha sittet inne med en høyt utviklet Mystreiekunnskap som har gitt dem full forståelse over Liv og Død, himmel og jord. Hvilket folkeslag utrøstværingene kunne være av går ikke ann å vite, men historien forteller om et folk som utvandret fra nordvest India til di skandinaviske land og som hadde med seg en høytstående mysteriereligion. De kan ha kommet hit sjøveien og bosatt seg på Utrøst. De bosatte seg på Utrøst forde at de gjennom deres mysteriekunnskap forstod at de var havnet i et kraftsenter der Trenyken framstod som helligheten selv. Beskrivelsene om hvordan folket på Utrøst var og hvordan de levde har sterke likheter med grekernes beskrivelse av Hyperboreerne som bodde i Hyperborea som igjen har stor likhet med det gamle Hålogaland. På 1400 tallet beskrev Querini Røstfolket som det mest plettfrie mennesker. Kan det være at de var etterkommere av Utrøstfolket og at utrøstfolkets moral var gått i arv gjennom generasjoner der den fortsatt så sent som på 1400 tallet stod sterkt bland folk på Røst og resten av Lofoten.
|
|
